Stouts fra de britiske øyer er ofte et sikkert kort, selv om de i manges gane kan oppleves som litt kjedelige. De er sjelden smaksbomber med høy alkoholprosent eller tilsatt røyksmak eller andre “morsomme” smakstilsetninger. Stort sett dreier det seg om tradisjonelle stouts med lett røstet preg og enkel “kropp”.

Denne virker først ganske ordinær, men viser seg fort å ha det lille ekstra som gjør at den står frem i mengden av britiske stouts. Såvidt over butikkgrense (4.9%) men allikevel full av smak og fylde i forhold til f eks Guinness. Fint røstt preg med fremtredende sjokoladesmak og eim av søt kaffe. Den mister riktignok skummet fort men det spiller liten rolle. En god og lettdrikkelig stout som gir den gode, fløyelsmyke munnfølelsen.

ABV: 4.9

Style: Stout

Brewery: Williams Brothers

Region: Scotland

Det fredede St.Francis Abbey-klosteret står i dag ved siden av bryggeritomten som inspirasjon og kulturminne:

I dag er Smithwick’s eid av bryggerikonglomeratet Diageo som også eier Guinness, Harp, Red Stripe, Tusker m.fl. Hvor kommer så ølet Kilkenny inn i bildet, ettersom byen heter Kilkenny og ølet heter Smithwick’s? Kilkenny er da et mer kjent øl enn Smithwick’s? Joda, Kilkenny er ølet som Smithwick’s brygget for det internasjonale markedet. “Smithwick’s” ble nemlig ansett for å være vanskelig å uttale for utlendinger, så derfor laget bryggeriet et eget øl for eksport. Kilkenny kjennetegnes ved at fatversjonen som oftest serveres med samme type nitrogenskum som Guinness, mens Smithwick’s normalt har vanlig CO2-skum.

Som nevnt ligger Kilkenny halvannen times biltur fra Dublin. Jeg er så heldig å ha en “svigersønn” i Dublin som hadde forhåndsbestilt bryggeribesøket og ofret en hel dag for å kjøre meg til Kilkenny! Dét er irsk gjestfrihet i et nøtteskall! Vi kommer en halvtime før rundturen starter så vi setter oss på puben The Metropole for en kopp te, en pint og litt chips. Det er dagen før langfredag, én av de to dagene i året da alle irske puber holder stengt, og samtalen med pubverten dreier seg om hvor ivrige irlenderne er etter å få seg en øl disse dagene. De eneste som får lov til å servere øl langfredag er togene, ferjene og hotellpuber (men da bare til hotellets gjester!). Før var det vanlig at irlenderne banket på bakdøren til pubene og fikk være med på “private arrangementer”, men den ordningen er det blitt slutt på.

Tilbake på bryggeriet er det klart for rundtur. I mottagelsesrommet er det store plakater som forteller om Smithwick’s historie.
Selve bryggerituren starter og ender i et elegant hvelvet mursteinsrom som består av en stor bar og flere bord. Vi får utdelt vernebriller og signalvester av hensyn til sikkerheten og beveger oss ut i den bitende kulden der vi først får se det som er igjen av det opprinnelige bryggeriet. En stor rød, buet dør i en liten mursteinsbygning som sier mye om hvordan bryggeriet har vokst siden den gang. Overraskende mye av turen foregår utendørs i en bitende kald vind mens vår guide entusiastisk forteller om hvordan flere generasjoner Smithwick har har bygd opp bryggeribedriften til det det har blitt i dag. Vi får en tur innom klosterruinene, vi får se de store, kliniske hallene der ølet lages og lagres og vi tar en tur innom smaksrommet som er bygget som en utstikker til klosteret.

Etter at rundturen var over var det klart for en pint med Smithwick’s Ale. Smithwick’s er en 4.5% Irish Ale eller en slags variant av Red Ale, selv om den ikke passer helt inn i forhold til typeriktighet. Vi var 19 personer som var på rundturen og som nå ble satt på en liten prøvelse. Vår guide som skulle tappe ølet skulle nemlig gjøre dette på “riktig” måte. Det innebar å skjenke hver pint i 6-7 etapper for å “bygge” riktig skum. Skummet ble riktignok fint til slutt og ølet smakte utmerket. Men at det skulle ta 15-20 minutter å skjenke de 19 glassene, var nok ingen av oss forberedt på.

I løpet av året vil bryggeriet i Kilkenny stenges og produksjonen av Smithwick’s vil overføres til Diageos Guinnesbryggeri.

Og når man først er nerd kan man vel like godt lage en video om disse glassene?